✨️Reisen som startet alt✨️

En gryende morgen 20. mai 2026 våknet jeg på et stille hotell ved Milano Malpensa. Morgenlyset lå som et mykt slør over rommet, og jeg kjente at dette ikke var en vanlig dag. Dette var fortsettelsen på min store reise mot Himmelriket i Sveits – landet jeg hadde elsket siden jeg var i tjueårene. En dag jeg for alltid vil minnes med ære og stolthet.

Jeg sjekket ut fra hotellet, tok den korte hotellbussen tilbake til flyplassen – tre små minutter som føltes som et pust før et nytt kapittel. Der måtte jeg finne toget som skulle frakte meg inn til Milano Centrale. Jeg hadde sett for meg et rødt og hvitt tog, men plutselig stod jeg på et grønt og hvitt.Det var nervepirrende minutter. Ruten så ikke ut slik jeg hadde tenkt. Jeg satt der og samlet mot, før jeg til slutt spurte mannen ved siden av meg om dette faktisk var toget til Milano Centrale.Og utrolig nok – det var det.Da jeg steg av toget i Milano, kjente jeg en bølge av lettelse og mestring. Jeg, som ikke var vant til å reise alene, hadde navigert meg gjennom et av Europas største knutepunkter.

Milano Centrale møtte meg som en maurtue av mennesker. Folk strømmet i alle retninger, som om hele verden var samlet på ett punkt. For en enkel sjel fra Vartdal – et lite sted mellom fjord, fjell og stillhet – var dette en opplevelse som lå langt over det jeg var vant til.Jeg har nå reist litt i livet, men ikke i dette kaliberet. Her var alt større, raskere, mer intenst. Og midt i dette kaoset skulle jeg møte Franco og kona hans, Marta. Franco…Vi hadde kjent hverandre siden 2016. Jeg husker det som om det var i går: et innlegg fra Prodir på Instagram, et lite kommentarfelt, og jeg – som den Prodirkongen jeg er – spurte Franco om han samlet på penner med logo og reklame. Svaret hans ble starten på et nytt vennskap.Gjennom årene hadde kontakten vært litt av og på, men i det siste mest på. Og akkurat denne dagen, i denne gigantiske stasjonen, kjente jeg en dyp takknemlighet for at vi hadde funnet hverandre – to pennesamlere, to entusiaster, to mennesker som forstod hverandre på en måte som bare de med samme lidenskap kan.

Jeg stod der, midt i menneskehavet, og ventet på en venn jeg aldri hadde møtt før – men som jeg likevel kjente.Og så – plutselig – kom de. To flotte mennesker, akkurat slik jeg hadde forestilt meg. Franco med det varme smilet, Marta med den milde roen. Det var som om alt falt på plass i det øyeblikket. Språket var en utfordring – italiensk, norsk, engelsk – men vi visste hvor vi skulle. .Jeg snakket mest engelsk, det viste seg tydelig at jeg ikke hadde bodd i Lugano hele livet – selv om Google Translator stod bak kulissene og dro i trådene. Franco svarte på sin elegante miks av engelsk og italiensk, og Marta fylte inn med et smil som gjorde alt forståelig.Det var som om språkene bøyde seg litt for oss denne dagen.Franco forklarte – på sin sjarmerende språkblandingsmåte – at vi nå skulle ta toget videre mot Lugano. Vi måtte ha billetter, så vi gikk ned noen trapper – heldigvis rulletrapper 🙈 – og tilbake til togverdenen igjen.Etter at vi hadde fått billettene og funnet toget, begynte samtalen å flyte videre.Jeg “snakket” flytende🙈 italiensk i over en time – med en selvsikkerhet som om jeg hadde vokst opp i Lugano.Franco svarte på sin elegante miks av engelsk og italiensk, Marta på sitt rene italiensk – og likevel fløt samtalen som om vi hadde delt språk hele livet.Så – etter en time med latter, misforståelser, oversettelser og små glimt av ekte forståelse – stoppet toget. Lugano🇨🇭. Togdørene åpnet seg, og jeg steg ut på perrongen.

Prodirkongen var kommet hjem.Hjem til landet han hadde drømt om å få besøke i tretti år. Hjem til Sveits – landet der presisjon, kvalitet og lidenskap møtes. Landet der pennene som hadde formet livet hans, samlingen hans, identiteten hans, ble skapt.Det var som om noe i meg falt på plass i det øyeblikket. Som om en sirkel ble sluttet.Jeg stod der – i Lugano – og kjente at drømmen ikke lenger var en drøm. Den var virkelig.Vi måtte finne taxi til hotellet, og der stod de – på rekke og rad – som om de visste at en konge skulle komme på besøk.Taxiene stod klare som en liten hær av vogner, ventende på Prodirkongen.Da vi ankom hotellet, stod en utrolig imøtekommende dame i resepsjonen og ønsket oss velkommen. Hun hadde den typen varme som får en reisende til å senke skuldrene.Og så – før jeg rakk å blunke – skjedde det.Prodir‑radaren fikk treff. 😍Der, på disken, lå den: En hvit Prodir DS3 med grønn tekst. Den lå ikke bare der – den ventet. Jeg mener bestemt at den ropte på meg, som et lite signal fra universet om at den ville være med meg videre på reisen.

Og Prodirkongen var ikke verre enn at jeg – på ekte Prodirkongen-vis – spurte om hun ville bytte pennen.

Utrolig nok ville hun det. ❤️❤️❤️

Så takk til deg i resepsjonen på Hotel Walter Au Lac❤️🇨🇭

Om jeg ikke husker helt feil, så forklarte min gode venn Franco formålet med besøket – at dette ikke bare var en ferie, men en pilegrimsreise for en mann som hadde elsket Prodir i tretti år.

Da kunne det egentlig ikke blitt vakrere.❤️

Prodirkongens første rene Prodir‑bytte i Lugano, Sveits 🇨🇭 var et faktum.❤️

Et lite øyeblikk for verden – men et stort øyeblikk for meg. ❤️

I det stille, mens jeg stod der i resepsjonen med den hvite DS3‑en i hånden, gikk det opp for meg hvor mye disse pennene egentlig har betydd. I tretti år har Prodir vært en del av livet mitt – ikke bare som en hobby, men som et språk, en glede, en identitet. Denne dagen i Lugano viste meg at lidenskapen min ikke bare er noe jeg bærer alene. Den binder mennesker sammen. Den åpner dører. Den skaper vennskap.Og kanskje er det nettopp det som gjør Prodir så spesielt: de lager ikke bare penner. De lager historier. For meg har Prodir blitt et speil – et uttrykk for hvem jeg er, hvem jeg har vært, og hvem jeg er i ferd med å bli. En identitet som ikke ble skapt på én dag, men formet gjennom tre tiår med lidenskap, samling, fellesskap og drømmer.

Og denne – denne historien – er min.❤️